Ketil rapporterer fra sin ekstreme sykkeltur for å skape oppmerksomhet rundt bærekraft og miljø.

Selve turen

Turen starter, sammen med Jonas, Edson og Erik, og går ut fra Rådhusplassen, opp Rådhusgata, og ned mot Langkaia. Treg start, ettersom vi har rødt lys i samtlige lyskryss hele veien ned. Videre Dronning Eufemias vei med flere røde lys, og videre nordover Nylandsveien. Jonas sender direkte for Green Cycling Norway dette første strekket. Ved Botanisk hage sier han farvel, og vi tre fortsetter opp over Carl Berners plass, over Sinsenkrysset, på sykkelvei langs Trondheimsveien til Gjelleråsen.

I ettertid ser jeg at det selvsagt ville vært mye raskere og enklere å sykle ut over Karihaugen og Lørenskog, og jeg var frustrert over snirklete sykkelvei, å bli stengt inne bak en feiebil, og ørten fotgjengeroverganger å trille over. Fra Gjelleråsen sykler vi ned til Olavsgaard og Kjeller. Like før Lillestrøm takker Erik og Edson av, og jeg må takke dem og Jonas for et svært hyggelig turfølge den første tiden.

Min ensomme ferd går nå videre mot Fetsund, gjennom noen områder med helt ekstremt mye insekter, så her var det bare å lukke munnen godt. Ved Fetsundbrua sender jeg melding til lagkamerat Jakob som lånte elbilen min og skulle ta meg igjen for å ta bilder med og uten drone. Han er litt bak skjema, så et stykke etter brua, på fylkesvei 170 treffer jeg ham. Vi slår av en liten prat mens han kjørte ved siden av meg i ett minutt eller to, før han setter fart for å komme seg i passende posisjon.

Området etter Fetsund var preget av flatt landskap og påfallende mange biler som stod i veikanten med nødblinken på. De hadde en tendens til å kjøre av gårde like før jeg kom med mitt kraftig blinkende Bontrager-lys, så noen uanstendige forslag fikk jeg aldri, men det forekommer meg at primaldriftene mot svenskegrensa er upåklagelige.

Nattevarme

Jeg noterte meg også i dette området at computeren meldte om uvanlig høy temperatur, fra 15 til 23 grader på svært kort tid. Det falt meg ikke inn før langt senere på turen at dette var fordi jeg hadde slått på batterilader til sykkelcomputeren, noe som varmet opp termometeret.

Jeg er både lite glad i mørket eller store, nærgående dyr, så jeg var litt engstelig for elg om natta, men slapp heldigvis unna det meste, bortsett fra en elgku som småjogget over veien 15 meter foran meg på et av de mørkeste partiene. Heldigvis var ikke nedoverbakken min så bratt, så jeg slapp å måtte kaste meg inn i en unnamanøver.

Etter å ha vinket adjø til Jakob var det bare meg og en stadig tommere og mørkere landevei, først på fylkesvei 170, deretter fylkesvei 21 som går mellom Eidskog og Halden, så over på fylkesvei 241 som jeg dagen før avreise fant ut var en grusvei. Jeg var før start veldig skeptisk til denne veien, men grusen var tørr, og veien bred og fin. En stolpe med kameraovervåkning avslørte etter en stund at 4-5 km grusvei var slutt, og like etter, kl 00:15, åpenbarte det seg et riksgrense-skilt. Et kjapt bilde til Instagram-story og en melding til bror/ sosiale medier-sjef, Paal, så retur samme vei.

Returen var begivenhetsløs, med enda mindre biler enn veien ut, veldig fin himmel over Fetsund-brua og en enslig elg på en åker. Ett stopp på bensinstasjon i Bjørkelangen for å fylle flasker, men uten å kjøpe noe.

Gjennom byen langt utpå natten

Tilbake til Gjelleråsen, og herfra og ned til byen gikk det vesentlig raskere enn motsatt vei. Null biltrafikk gjorde at jeg tok sjansen på å ligge på selve Trondheimsveien i godt driv, hele veien ned til Årvoll før det er skiltet sykkelforbud på veien, og jeg tråklet meg via Sinsenkrysset, Sagene, Majorstua, Frogner plass, forbi Sykkelhallen og Orack på Skøyen før jeg kom ned på pendlerruta jeg sykler hver eneste dag. Ved Lysaker hadde Jakob parkert bilen min, og jeg stoppet her for å late vannet, hive fra meg litt søppel fra lommene, skifte en nødlader, og fylle på lommer og rammebag med flere riskaker og daddelbarer.

Jeg forsøkte å kjappe meg ved bilen, og gjorde bare nødvendige ting, men slo allerede her fast at minuttene går fort når du stopper uansett.

Videre gikk ferden forbi Sandvika, og til Asker. Her ble jeg møtt av tett tåke som trolig distraherte meg fra lysten til å bare stikke hjem. Over Asker og opp til Liertoppen. Ned Lierbakkene ble en ganske selsom affære, for her ble jeg slått ev en ekstrem trøtthet, i den grad at jeg tenkte «nå sovner du». Det er ikke ideelt i en flere kilometer lang bakke, og jeg forsøkte å riste søvnen av meg, men kjente øynene glippet nesten helt igjen et par ganger. Vel nede på flaten begynte jeg å tråkke mer, og trøttheten ble mindre påtrengende. Ved første bensinstasjon, i rundkjøringen på Lierstranda, bestemte jeg meg for å spise bort trøttheten. Jeg trillet sykkelen bort til døra, og 10 cm inn ble jeg bryskt avvist av ekspeditøren på stasjonen som var den eneste i lokalet og som mente det var uhørt at jeg trillet sykkelen en meter inn for å ha den under oppsikt (litt biler var det utenfor, og trøtte syklister blir fort trøtte fotturister hvis de ikke følger med). Jeg gav opp diskusjonen med dette prima eksemplaret av en servicemedarbeider, og trillet videre til neste bensinstasjon, Shell Brakerøya. Ekspeditøren her var så henrykt over tatoveringene på beina mine at hun tror jeg hadde tillatt hva som helst. En rosinbolle og en cola, og videre.

Tåken vedvarte hele veien gjennom Drammen, Mjøndalen, Vestfossen, FV73 og deretter gamle Kongsbergvei gjennom Darbu, frem til like før nedkjøringen mot Kongsberg, hvor den lettet.

Sola våkner, jeg sykler videre

Jeg fortsatte videre uten stans gjennom Kongsberg, over Bolkesjø, og til Gransherad. Her hadde jeg nok stoppet, men klokken var rundt 8, og butikken åpnet ikke før kl 9, så jeg fortsatte til Sauland. Her ble det en litt lengre sit-down, etter først innkjøp av wienerbrød, donut og en cola på Spar, så fylling av vannflasker på bensinstasjonen. Begge stedene hadde veldig hyggelige ekspeditører som jeg kom til å treffe i samme kasser halvannet døgn etter.

Ved bordet på Sauland ble det også tid til en liten live statusrapport på Instagram og Facebook.

Videre tråkket jeg meg oppover mot Nutheim, et stykke vei som jeg egentlig husker som ganske greit, til tross for at det stiger jevnt og trutt. Ned bakkene mot Nutheim, og over på Åmotsdalsveien, og en ikke ubetydelig klatring oppover mot Åmotsdal. Videre mot Rauland og et stopp hvor jeg la igjen 35 kroner på et eller annet (muligens en is), og fylte flasker på på Esso Rauland. Videre gjennom Raulandsgrend og over til ett av dagens store spenningsmoment: Var det vind langs Totak, og eventuelt i hvilken retning? Gleden var svært stor da jeg vippet over kanten, og så vannet som lå der blikkstille!

Mat og bading

Ferden gikk nå videre ned til Edland og Haukeligrend, og opp mot Vågslid. Jeg varslet foreldre om ankomst, og jeg ankom Haukeliseter kl 14:30 til viftende flagg. Jeg hadde nå drømt om mat, kroppsvask og klesskift i mange timer, og følelsen av å kaste seg uti kalde Ståvatn var ubeskrivelig!

Haukeliseter Fjellstues utmerkede kjøkken serverte meg en fantastisk fjellørret, bakeriet ved siden av en marsipanbolle (kanelbolle med marsipan), jeg skiftet til rene og tørre klær, og satte av gårde på nytt, nå i høy hastighet vestover ned mot Røldal. I lommer og rammebag hadde jeg byttet ut noen nødladere, og jeg hadde lagt inn frisk forsyning med Fresubin, noen energibarer og 3 porsjonspakninger med Vestlandslefse.

 Klatringen opp Saudafjellet hadde jeg ikke syklet før, bare kjørt nedover, men jeg visste i det minste hvor kanten var. Med nylig pause gikk det greit å motivere seg til å holde trøkket, men jeg fant tid til å ta litt bilder oppover den spektakulære veien som åpnet 6. juli 1960. På et av de høyeste stedene på denne veien står det en statue av direktøren som stod for veibyggingen. Det sies at da veien stod ferdig gav direktøren arbeidsfolkene sparken gjennom et nedrullet bilvindu – classy!

Veien gjennom Hellandsbygd ned til Sauda gikk ganske kjapt, den er bratt og det var lite trafikk. Vel nede i Sauda var jeg forberedt på at nå kom det til å bli litt trått. Og trått ble det! Sauda ligger ved sjøen, og Haugesund ligger ved sjøen. Det er drøyt 100 km mellom de to, og det går litt opp og litt ned hele tiden. Mens feltet holdt rundt 40 km/t i gjennomsnitt under rittet Haugesund – Sauda i mai, så gikk det ikke like fort for meg nå. I tillegg ble jeg demotivert av å se på egen snittfart.

Tidspresset

Resonnementet var som følger:
For å klare målet om 1100 km på 50 timer må snittet være nesten 22 km/t inklusive pauser. Hvis man tar bort ca tre timer søvn og logistikk i Haugesund, så må snittfarten være totalt 23,5. Med andre pauser (særlig de lange på Haukeliseter), og det faktum at klatringene drar farten ned til 10 km/t, og gjerne enda lavere, så må det kjøres en del over 25 km/t der det går.

Følelsen på vei ut av Sauda var at det gikk alt for sakte, og jeg kjente at håpet om å være i nærheten av tidsmålet begynte å svinne for alvor. Jeg hadde håpet å kunne klare å holde god nok fart til å være i Haugesund til kl 22, men nå begynte jeg å tenke at det ikke kom til å holde til 23 heller, og skrev SMS til bror Paal i Haugesund:

Jeg er relativt lite kjent på Saudaveien, og ble ganske demotivert av følelsen av småbakker som aldri tok slutt og som stadig dro snittfarten nedover fremfor opp. Det er også en hel del småtuneller underveis her, og det går ingen vei utenom, så det ble noen kalde og mørke partier inni fjellet. På toppen av det hele kom det litt regndråper, og jeg tenkte «det var bare det som manglet». I Vikedal ble det dermed stans etter et slags resonnement om at hodet og beina måtte omgrupperes, og så kanskje jeg kunne klare å få farten litt opp etter hvert. Jeg kjøpte en softis og en Pepsi, og sendte en melding til kjæresten. Onsdag kl 20:46 skrev jeg: «Det her er vondt nå. Skal jo gjennom det, men søren heller.» Det kom nok også noen tårer (de eneste på turen).

Etter at softisen og Pepsien var fortært sukket jeg så tungt at hele bygda hørte det, og fortsatte å trille videre. Men så: Altså, jeg vet da pokker hva som var i den softisen, men hvis noen føler seg litt down, så anbefaler jeg en tur til Vikedal Kro og Motell for en oppkvikker. Fra Vikedal er det knappe 3 mil til man svinger inn på E134 ved Knapphus, og gjennom Sandeid og Nedre Vats begynte jeg stadig å kjenne lukten av kjente veier. Et høyt «oh, yeah» i det jeg så de bygningene som utgjør Knapphus: utsalg av traktorer og motorsager, en kjøkkenforhandler, og selvsagt bensinstasjonen som jeg har stoppet på sikkert 500 ganger på vei til/over fjellet fra Haugesund siden barndommen.

Det løsner fysisk og mentalt

Fra Knapphus er veiene velkjente, og beina blir plutselig veldig lette. Det strømmer på med meldinger fra folk som åpenbart skjønte at det gikk litt trått etter Sauda, og jeg flyter på dem gjennom Skjold og Isvik, og når jeg jeg kommer til Vågsbotn mot avkjøringen til E39 Bergen blir jeg møtt av en bil som blinker til meg med lysene. Jeg lurer på om noe er galt med mitt eget lys, men så hører og ser jeg en hoiende kusine ut av vinduet på bilen. Så utrolig deilig å se og høre kjente igjen! Nede ved E39-rampen ser jeg det jeg tenker må være Rogalands største flagg. For en velkomst!

Herfra og inn går det fort, via Grinde, sykkelveien gjennom Aksdal, Frakkagjerd, Førre og så et gledelig gjensyn med Paal på toppen av bakken opp fra Førre som erklærer at det stod folk og ventet på meg på indre kai.

Jeg hadde tidligere hatt en prat med Paal om hvorvidt jeg skulle orke å sykle gjennom byen ned til kaien, og så opp igjen til mine foreldres hus hvor jeg skulle sove. Jeg så at mye tid gikk med til logistikk, og ville helst komme frem, rigge ned litt, sette utstyr til lading og sove. Han overbeviste meg om å likevel komme ned til kaien for å treffe folk, og vi ble enige om at sykkelen og jeg skulle kjøre de tre kilometerne fra kaien til mitt barndomshjem.

Det hadde gått fort den siste tiden, med et snitt på nærmere 30 km/t. Jeg hadde på SMS kl 20:42 meldt om at det kom til å bli 23:30, men kl 22:12, «klarer kanskje 23». Nøyaktig klokken 22:59 setter jeg føttene i bakken på brosteinen nederst i Torggata ved Smedasundet.

Humøret var på topp, og hodet må ha kokt av adrenalin og endorfiner og annet snacks, de fremmøtte fortalte meg at jeg ikke så sliten ut en gang. Jeg følte meg da også full av energi, men å si at jeg ikke var sliten eller trøtt er loddrett løgn, og jeg må innrømme at jeg ikke helt kjenner igjen meg selv på bildene, og tror det skyldes at jeg hadde pupill-diameter på sikkert en centimeter.

Etter en relativt kort stund på kaien kjørte Paal meg og sykkelen til barndomshjemmet, hvor jeg dusjet, og klargjorde lading av gir på sykkel, diverse lys, og backup-sykkelcomputer. Deretter ble en halv liten pizza spist på rekordtid, akkompagnert av en halv stor plate KvikkLunsj melkesjokolade og en halv liter Sprite, og så etterlengtet tannpuss. Klokka var da et par minutter før midnatt. Jeg satte alarmen på mobiltelefonen på 02:10. Og 02:15. Og 02:20, 02:25 og 02:30. Paal virket litt skeptisk til at jeg skulle klare å våkne og stå opp etter kun to timer, men jeg sa at jeg ikke trengte ytterligere vekking. Vi ble enige om at jeg i hvert fall skulle sende en melding om når jeg var av gårde.

2 timer søvn, og ut igjen

Jeg husker ikke at jeg la meg på senga, ca ved midnatt, men jeg husker da jeg våknet av alarmen kl 02:10. Min første tanke var: «Orker jeg dette?» Så foregikk resten i høylytt dialog med meg selv: «Dette klarer du. Nå skal du stå opp og vaske ansiktet. Så skal du plugge ut ladekabler. Deretter går du opp på kjøkkenet og dytter i deg et halvt pizzastykke. Så skal du ut døra.»

Selvdialogen fungerte, og rundt 02:25 var jeg av gårde. Ut fra et 22-km/t-skjema skulle jeg forlatt Haugesund kl 02:05 for å rekke målgang i Oslo før kl 23, nærmere bestemt 22:30. Jeg tenkte at det kanskje kunne være innen rekkevidde. Først var jeg forberedt på å kjøre inn litt på dette skjemaet, for så å miste det med stor margin fra klatringene opp mot fjellet begynte.

Fra Haugesund var jeg forberedt på lange strekk uten åpne butikker/bensinstasjoner, og jeg kjørte med fulle 0,75 l-flasker, og en ekstra halvlitersflaske på baklomma.

For tidlig ute, ingenting åpent

Jeg passerte Etne kl 04.45, og da hadde jeg ganske riktig tatt inn 10 minutter på 22-skjemaet, og jeg var for så vidt ved godt mot, selv om det var tungt.

Videre gikk det mot Åkrafjorden. Jeg hadde små forhåpninger om at bensinstasjonen i Kyrping var åpen, og ganske riktig, den var stengt. Jeg håpet at det var muligheter til å fylle flaskene mine som var ganske tomme, men fant til stor frustrasjon ingenting.

Jeg fortsatte å sykle på veien 2,5 kilometer bortover før jeg plutselig stod ansikt til ansikt med åpningen av den første av Åkrafjordens tunneler, som er 7,5 km lang. Der var det ingen utgang til sykkelvei og jeg kom på at veien om tunnelen må ha gått fra bensinstasjonen. Jeg snudde og skrek ut en rekke gloser som ikke egner seg særlig på trykk. Dermed gikk det tilbake til bensinstasjonen, og i det jeg sykler rundt den for å sykle gamleveien ser jeg jaggu at toalettet på bensinstasjonen er åpen. «Det er en mening med alt», tenker jeg, og får både tisset på do og fylt begge flaskene.

Gamleveien utenom tunnelen her er lang, har et betydelig antall høydemeter, og gleden ved å sykle over Trolljuv bru er ikke like stor når du har syklet 750 km.

Åkrafjorden gikk da likevel på sitt vis, og i og med at jeg har syklet her en gang før (dog motsatt vei) vet jeg at det er svært kupert, at det er mye knot med å komme av og på veien fordi avkjøringene til gamleveien er lagt kloss oppi tunnelmunningene, og jeg tok det veldig piano inni de 13 tunnelene (eller hva det nå er), fordi jeg har opplevd å finne store steiner midt i veibanen inni en tunnel her tidligere. Høy fart og velt inni en tunnel her, så er det bare å vente til liket mitt blir funnet av neste syklist.

Høydemeterne kommer

I Fjæra, i bunnen av Åkrafjorden er man stadig på 0 meter, og nå ventet klatringen som skulle ta meg derfra til 1100 meters høyde. Det begynner forholdsvis bratt med en gang, og jeg syklet den morgenstille veien opp til første platå, som er Rullestadvatnet. Her sykles gamleveien opp fra campingplassen, opp Rullestadjuvet, langs Øynaelva og jettegryter som jeg vet ligger bakom der et sted, men som ikke kan ses fra veien. Veien her er smal og med et par deilig vonde serpentinsvinger mot slutten. Deretter flater det igjen ut på Vintertun, til man treffer E134 som har forsert Rullestadjuvet gjennom 3 km tunnel som ble åpnet i 2006. Tunnelen har en stigning på 6 %, mens gamleveien fra campingplassen til det flater ut er på 2,8 km med et snitt på 7 %.

Etter det flater ut er det drøyt 7 km ganske flatt terreng mellom Vintertun og krysset til Skare, hvor man tar av dersom man skal til Odda.

Noen lyst til å ta turen innom Odda har jeg overhodet ikke, men fra Skare og opp Seljestad er det mye verre enn i Rullestadsvingene som, selv om de er bratte, tross alt er ganske korte. Veien over Seljestad er på sterkt trafikkert vei, en vei som på min ferd blir stadig mer trafikkert ettersom det begynner å bli normal morgen og ikke halvveis natt. Seljestadklatringen snitter 4% og er på 8,5 km. Det er ikke steintungt hele veien, men du får ikke fri, for hvis du slutter å tråkke så stopper du helt med en gang. Jeg snittet 13,3 km/t her, og partiet tok meg dermed drøyt 35 minutter. Jeg var smertelig klar over at dette ikke var siste porsjon av klatringen, og at mer smerte ventet. Ingen overraskelser her, når man møter snaufjellet er det inn på gamleveien og noen serpentinere opp Røldalsfjellet. Drøyt 300 høydemeter forseres på 5 km, og snittstigningen er på 6 %. Etter et par-tre serpentinere er altså toppen der. Kan man innbille seg.

Over toppen er det nemlig litt nedover for å kikke på de hundre meterne med åpen vei og pytten Gorsvatnet mellom Seljestadtunnelen og Røldalstunnelen. Helt grotesk fint landskap, men litt sliten nå. Dessuten har jeg kjørt her for mange ganger, og klarer ikke helt sette stor nok pris på det.

Opp fra det lille platået begynner noen av de peneste serpentinerne jeg vet om. Det er bare fire av dem, men fjellet er sjukt bratt, og utsikten deretter. Men gøy er det ikke. Beina er tunge, og i tillegg plages og frustreres jeg av stadig tiltakende vind fra øst. Som om ikke bakken bremser meg nok så prøver jeg desperat å finne en posisjon i forhold til fjellveggen som gir meg minimal motvind. Suksessraten er forsvinnende liten, det går i laveste krabbegir, og jeg fyrer like godt av litt bilder med mobilen.

Endelig på toppen

Det er veldig godt å komme over toppen av Røldalsfjellet på rundt 1100 meter, vel vitende om at nå er det utelukkende ned, ned, ned, gjennom Røldal skisenter, ned E134-serpentinerne, forbi avkjøringen til Fv520 til Sauda som jeg syklet dagen før, utenom vendetunnelen Hordatunnelen og helt ned til Røldal. Det naturlige stoppet er, som i går, Shell Røldal. Her fylles flasker og jeg spiser litt småtteri. Jeg sender litt direkte på Instagram, og erklærer at jeg hadde et lønnlig håp om å være på Haukeliseter kl 12, men at det var totalt urealistisk nå. Jeg har gruet meg til å klatre opp igjen fra Røldal til 1100 meter på Haukeli siden jeg kjørte ned til Røldal i går, og optimismen er ikke særlig større. Mens jeg er i Røldal treffer jeg en hyggelig kar i Rapha-cap som spør om jeg er på langtur, med henvisning til rammebagen. Jeg svarer at, joda, jeg er jo det. Jeg må innrømme at å svare på hvor langt jeg har syklet og hvor langt jeg skal sykle gir meg en kombinasjon av å være stolt og å være flau over å eksponere meg selv som en rykende gal idiot.

Jeg forteller ham uansett om planen, og finner først ut siden at denne hyggelige bømlingen heter Francis, og jeg drar kjensel på navnet hans fra før, fra diverse Facebook-sykkelgrupper.

Turen fortsetter mot Haukeliseter

Jeg ble ikke så veldig lenge i Røldal, og innstilte meg på at jeg ikke ville klare å være på Haukeliseter til 12, som jeg hadde håpet. 22-skjemaet skulle hatt meg avgårde fra Haukeliseter kl 10, og jeg skjønner at det å rekke 50-timersmålet (Oslo kl 23:00) er fullstendig urealistisk, og at nå dreier det seg snarere om hvor sent fredag morgen det blir før jeg er fremme. Jeg klatrer nå opp turens eneste kategori 1-stigning, 19 km med et snitt på 4%. Først er det relativt bratt opp fra Røldal sentrum, så flater det litt ut et par kilometer på et platå med en bensinstasjon, etterfulgt av noen kurver på vei til vendetunnelen Svandalsflonatunnelen. Den må jeg naturligvis også utenom, og jeg klatrer opp blytunge serpentinere før det igjen går inn på E134 og et par serpentinere sammen med tungtrafikken. Deretter et nytt flatt parti før jeg må utenom Austmannalitunnelen. Dette er nest siste tunnel før Haukeliseter, og jeg synes i grunnen det går greit. Melding til foreldre om at det kan bli halv 12. Litt videre og jeg må utenom Haukelitunnelen. Hei, hvor det går! Og heisann, det blåser ikke lenger! Ny melding, kan bli enda tidligere. Fra toppen av Haukelitunnelen og østover ned til E134 og høyfjellsveien mot Haukeliseter går lynraskt, og kl 11:10 står jeg og klemmer moren min på Haukeliseter mens far ikke har rukket å få flagget ut av bilen, og søsteren min, Siri, og hennes barn Vetle og Pia ikke har rukket å komme bort fra hytta enda. De 19 kilometerne fra Shell Røldal og opp har bare tatt drøyt 90 minutter, mye kortere enn jeg trodde.

Nå er det bare å vrenge av seg igjen, og gjenta suksessen med bad, som i går.

Kjøkkenet på Haukeliseter har ikke åpnet ennå, så det blir baguette med brie, en Ben & Jerry’s sandwhich-is og 2 cola. Veldig hyggelig å treffe foreldre, søster og nevø og niese, det gir like mye energi som maten. Jeg rekker å se på hjemmelagde heiaskilt, få gode klemmer og høre på nevøens fiskehistorie. Herlig! Jeg skifter, tørre og rene klær er godt nå, og særlig friske sykkelsko. Fremre del av føttene bærer preg av å ha fått mye bank, det kjennes tidvis som tærne er i brann, og verre skal det bli, men det er jeg heldigvis lykkelig uvitende om nå.

Jeg dropper alt av varme klær fra rammebag og lommer, men vindvesten får henge på, jeg trenger de ekstra lommene, men både trøye og vindvest henger åpen stort hele dagen. Løse ermer, skotrekk og lange hansker er det helt usannsynlig at jeg får bruk for. Det er over 25 grader på fjellet, og garantert nærmere 30 på ettermiddagen når jeg kommer ned i lavlandet.

Det går radig

Jeg forlater Haukeliseter kl 12, det går fort nedover, og jeg passerer familien på nytt ved avkjøringen til Haukelifjell skisenter, de har kjørt forbi meg, og står der med skilt og flagg for å heie meg videre.

Veien ned til Haukeligrend og Edland går fort, og jeg er tørr, har fått i meg en del mat, og beina er OK, men jeg gruer meg til å ta fatt på klatringen fra Edland til Arabygdi.

Det blåser friskt imot, opp fra Edland, og jeg lurer på akkurat hvor vinden står, og hvordan det preger veien langs Totak. Jeg runder toppen, og ser til min glede at selv om vinden er imot, så får østavind langt mindre tak langs Totak enn vestavinden. Det er dermed forholdsvis lystbetont å fortsette. Jeg stopper på samme bensinstasjon på Rauland som dagen før, og fortsetter. Jeg føler det har gått fort, tross alt, og jeg var 2 timer bak 22-skjemaet ut fra Haukelifjell. Med snitt på 22 km/t derfra lå jeg på det tidspunkt an til ankomst Oslo 00:30, halvannen time etter målet. Jeg har et håp om å ha kjørt inn 30-40 minutter før Nutheim, og skuffelsen er veldig stor når jeg ser at Nutheim er lengre unna enn jeg trodde, og når jeg kommer dit har jeg bare kjørt inn 20 minutter. Verre er at føttene kjennes ut som de holder 500 grader. Jeg klatrer til toppen etter Nutheim, og bestemmer meg for å bite tenna sammen, og holde meg til Sauland før jeg stopper. Der skal jeg gjenta stoppet fra dagen før, med mat og drikke på Spar, påfyll av flasker på Shell, og viktigst av alt, jeg skal ta av meg skoene. Jeg kjører nedover og klikker jevnlig skoene ut for å forsøke å gi dem litt variasjon, som en motorsyklist.

Selskap på veien

Smerten i føttene blir bare verre og verre, men i det jeg nærmer meg Sauland får jeg plutselig en syklist imot. Det er Freddy Hågensen fra Notodden som jeg kjenner litt fra før. Han er på utkikk etter meg, og vender og tar meg igjen. Utrolig deilig å treffe noen igjen, og han oppfordrer meg også gjentatte ganger til å legge meg bak ham i motvinden nedover. Jeg avslår så mye jeg klarer å være disiplinert til (jeg har jo selv laget regelen om at jeg ikke skal drafte), og til sammen ligger jeg vel i le bak ryggen hans i 5-6 minutter. Ellers ligger vi side og side, eller jeg holder meg 10-15 meter bak ham eller mer. Vi stopper på Sauland, og jeg spiser wienerbrød, donut og cola, som dagen før, og en saftis. Vi tar oss god tid, jeg kjenner at føttene er nødt til å hvile, så får bare tidsmålet ryke.

Videre fra Sauland fortsetter det med for det meste motvind. Vi tar av og klatrer opp til Gransherad, via Bolkesjø før det går nedover, nedover, nedover mot Kongsberg. Freddy er, som vanlig, veldig snakkesalig, og det er fint at han ikke trenger så mye respons. Jeg er for sliten til å ta de veldig lange samtalene, men helt stille er jeg da heller ikke. På vei opp kjenner jeg plutselig på intens smerte i begge bein, like ovenfor knærne. Ut fra wattmålingen ser jeg at trøkk på over 100W gir smerter, og jeg må ligge og vispe under dette. Heldigvis er det lange unnabakker og mindre motvind i retning Kongsberg, så jeg kan i hvert fall likevel ha fremdrift. Jeg sluker resten av Ibux-tablettene jeg har med meg (andre gang jeg tar Ibux på turen, første gang var før start i Haugesund, som en slags forebygging). Ibux gir null merkbar effekt, og etter en stund tar jeg meg i stedet tid til å hente frem salttabletter som jeg tar i drikkeflaskene. Dette skal vise seg å være en vinnende oppskrift. Hver gang jeg kjenner litt i knærne herfra og inn så er det et par munnfuller med vann og salt, så løser det seg opp i løpet av kort tid.

Like før Kongsberg møter vi Marius, Jørn og Esten, lagkamerater fra Bærum og Omegn Cykleklubb. Jeg er sliten, og vi stopper ganske raskt på en bensinstasjon så jeg får i meg litt mat og en is. Videre går det lettere nå. Jeg føler meg langt fra tom, og er mentalt til stede, fører samtaler og lar meg inspirere av å kunne kjøre sammen med kjente. Når vi treffes lurer de på «hvordan skal vi gjøre dette nå, skal du ligge bak?» Jeg er nå veldig klar på at noen drafting, det skal vi ikke ha, så jeg ligger ikke skjermet i det hele tatt resten av turen.

Nærmer meg Drammen

Gjennom Kongsberg, opp Lurdalen, og Gamle Kongsbergvei mot Vestfossen, med BOC-drag som jeg lett klarer å motstå å være med på. Ved Darbu er det noen som har en «mye bedre vei» enn den jeg kjørte motsatt vei. Jeg føler at vi kjører en omvei når vi krysser over Eikern, men har siden sett på kartet at veiene er nok ganske like lange. Videre går det jevnt og trutt mot Drammen. Her blir Freddy plukket opp av kona, og vi blir ikke stående lenger enn fem minutter for fotoshoot ved avskjed. Her er det «sykkelen må med i bildet», «skal jeg stå her» og «vent litt nå». 50-timersmålet når jeg uansett ikke, så det er bare moro, og jeg er utrolig takknemlig over å ha fått følge med Freddy så lenge. Marius, el Capitan, takker av like etter, og setter kursen hjem, også han er jeg veldig takknemlig over å ha fått kjøre med i dag. Det er alltid gøy å kjøre med kapteinen, og særlig i dag.

Jørn og jeg holder samme tempo opp Lierbakkene, mens Esten durer avgårde som en Duracellkanin i front. Jeg har pers på 8:32 opp Lierbakkene, i dag er det 17:34, og jeg er i tillegg ganske tilfreds med det, etter å ha kjørt 1.050 km. Lierbakkene er helle rikke blytung, men er det siste av det som kan kalles motbakke. Nå er det bare «the home stretch».

Fra Asker går ikke ned Hvalstad, men via Hvalstrand, ikke et helt optimalt valg ettersom det er fartsdumper ned Jørgensløkka, og det er hinsides ubehagelig i hendene mine som lider under mange-og-førti timer rundjuling. Så vidt nede ved Hvalstrand så får vi besøk av en bil. Jeg blir litt stressa, for den kjører rett og slett som en idiot. Like etterpå så skjønner jeg at det slett ikke er idiotkjøring, men lagkamerat Vegard med datter som er ute og serverer Villa Champagnebrus i stetteglass, Tour de France style. Det er overraskende, surrealistisk og fantastisk på så mange nivåer! Vi kvitter oss selvsagt med glassene inn i bilen igjen, og vinker farvel til Vegard før Holmen. Midt i rundkjøringen på Holmen står droneflyver, lagkamerat og billåner Jakob i flotte BOC-farger og møter oss. Det går nå lett innover de velkjente pendlerstrekkene inn mot Oslo. Det er knapt biler, været er mildt, og jeg har overskudd ut av en annen verden. Jeg har computerens wattmåling satt til 10 sekunder gjennomsnitt, og kan tilfreds notere meg at jeg er i stand til å dra dette snittet godt over 400 fortsatt. Jeg ser helt mot slutten av midnatt ryker så vidt, men gleden over en god tid gjør at jeg ikke er det minste deppa over å ikke komme under en eller annen imaginær grense.

Endelig tilbake i Oslo

Ved krysset før Rådhusplassen står også lagkamerat Stein Arne og hoier, med flagg og det hele. Dette er rett og slett en av de beste følelsene jeg har hatt i mitt kliv, og jeg har. Inn på Rådhusplassen, og litt kjapp rekognosering før jeg lokaliserer velkomstkomiteen, hvorav bl.a. de samme tre personene jeg syklet ut med, Edson, Jonas og Erik. Bilder, cola, og vifting med flagg.

Deretter møter jeg virkeligheten et øyeblikk og må ta stilling til hvor jeg skal og hvordan jeg skal komme dit. Jeg bestemmer meg for å sykle tilbake til Lysaker, og ta ting med meg i bilen. Av alle ting på denne turen, så er dette øyeblikket det eneste jeg skammer meg over. Etter å ha vært på veien i 51 timer, sovet 2 timer, så skulle jeg altså sette meg i bilen og kjøre fra Lysaker og hjem. For meg, i dette øyeblikket, fremstod dette som helt dagligdags. For de som stod rundt meg var det nok ganske absurd. Likevel, jeg kjørte hjem, og noterer at jeg satte all bagasje på riktig sted, sykkelen kom både på og av biltaket uten skader, og bilen ble parkert på parkeringsplassen. Likevel, hvis det er en ting jeg skulle ha ugjort så er det dette.

Tenk om det hadde vært litt trafikk, tenk om jeg måtte gjøre en unnamanøver? Hva slags reaksjonstid ville jeg hatt? Jeg følte meg i øyeblikket klar og fin, og ikke trøtt, og kanskje reaksjonstiden ville vært helt grei, men det får vi heldigvis aldri vite. Moralen i dette siste momentet er: Planlegg skikkelig – hva når du er fremme, hva da? Helt konkret. Hvordan kommer du deg fra A til B? Hvem hjelper deg? Hvordan får du bagasjen med?

Uansett: det gikk bra. Alt sammen. Etter 1 111 km (inkl trill til og fra Rådhusplassen), 13 000 høydemeter og over 51 timer sykling uten et eneste nesten-uhell.

Kroppen derpå

Jeg sovnet som en stein rundt 01:30, og i 8-tiden var kroppen bestemt på at jeg var ferdig. Jeg våknet da, og begynte nesten med en gang å le. Jeg befant meg i egen seng, i sjøstjerne-posisjon, og ble klar over at jeg ikke klarte å løfte dyna. Etter 2-3 minutter buksering klarte jeg å snike meg sidelengs under dyna slik at jeg klarte å smyge beina ned på gulvet, og reise meg opp ved hjelp av armene. Deretter gikk det i slo-mo, men etter hvert stadig greiere. Å komme seg opp og ned fra sittende stilling var en kraftanstrengelse, men ellers OK.

Forføttenme var fortsatt veldig ømme, og har blitt verre i dagene etter. Særlig venstre stortå er svært hoven. Kjæresten og jeg kjørte til fjells fredag ettermiddag, og lørdagen gikk med til å utforske veiene jeg hadde syklet i dagene før. Søndagen fikk jeg det for meg at jeg var klar for å gå en tur, og vi gikk tur i området ved Haukeliseter. Jeg ser i ettertid at det å gå 15 km, hvorav 9 km i fjellterreng, i sneakers, ikke var akkurat det føttene trengte, men innrømmer at det er tilfredsstillende å vitye at jeg faktisk klarte å gjøre det.

Søvnbehovet har vært lite i dagene etter. Jeg har sovet mellom 23 og 09, max, hver dag etter, og oppe i 6-tiden for å gå på jobb hver dag påfølgende uke.

Jeg var også forberedt på å være konstant sulten, men dette har også uteblitt. Jeg har spist som normalt, og denne godtegrisen klarte til og med å la det ligge igjen flere plater sjokolade på hytta.

Nå er det bare å se fremover mot nye sykkelturer. Jeg håper å være i gang med friske føtter allerede førstkommende helg, og håper å kunne sykle både mer i Haukeli/Røldal-området og andre episke sykkelområder før høsten er her.

Nerdeinfo

Start:               Rådhusplassen, tirsdag 23. juli 2019 kl 21:01

Slutt:                Rådhusplassen, fredag 26. juli 2019 kl 00:03

Distanse:                                 1095 km

Høydemeter:                            13 025 m

Tid brukt:                                 51 timer 4 minutter

Tid i bevegelse:                       42 timer 54 minutter

Søvn:                                       Ca 2 timer 15 minutter

Snittpuls (unntatt søvn)           126

Snitthastighet totalt:                 21,4 km/t

Snitthastighet i bevegelse:      25,2 km/t

Snitt kraft:                                166 W

Vektet kraft:                            202 W (Coggins formel)

Snitt tråkkfrekvens:                 77 rpm

Antall rotasjoner totalt:            168 505

Andel tid klatring:                     40 %

Andel flatt terreng:                  43,2 %

Andel unnabakke:                   16,9 %

Distanse klatring:                     278,2 km

Distanse flatt:                          530,7 km

Distanse unnabakke:               285,5 km

Ernæring

• Hjemmelagde riskaker (en halv oppskrift løselig tatt fra Henrik Orres bok Velochef: 250 gr risottoris, 150 gr Philadelphia-ost, 1,5 ss kokossukker, 2 ss kokosolje, 0,5 dl honning, kanel)
• Daddelbarer (Av ca 20 dadler, 3 ss havregryn, 1 ss revet kokos, 1 ss sesamfrø, 3 ss gresskarkjerner, 1 ss kakao, 1 ss kokosolje)
• 4 energibarer
• 200 gram KvikkLunsj melkesjokolade
• 2x 2 dl Fresubin med henholdsvis 300 og 400 kcal
• Stekt fjellørret med stekte poteter på Haukeliseter
• En halv medium pizza i Haugesund før leggetid
• 1 liter Sprite
• Ca 4 liter Cola/Pepsi
• 2 wienerbrød
• 2 donuts
• 1 saftis
• 1 soft-ice
• En Ben & Jerry’s sandwhich-is
• 1 marsipanbolle
• 1 baguette med Brie på Haukeliseter
• En is av ukjent modell og merke i Kongsberg på retur
• 3-4 boller/kanelboller
• 2x 0,75-flasker ble fylt med vann ca 8-10 ganger pr dag. Et par ganger ble det lagt i salttablett (for sjelden) og et par ganger med Futt! (kalorifrie koffeintabletter)